Ved Grunnskolelærerreformen i 2010 ble det bevilget mer penger per student i form av en heving av finansieringskategori. Med dette signaliserte man at man tok reformprosessen og utdanningen på alvor. Ved Barnehagelærerutdanningsreformen i 2013 ventet vi også på en heving av finansieringskategori, men denne uteble. Resultatet er at en barnehagelærerstudent blir mindre verdt enn en grunnskolelærerstudent. Barnehagens kompetanse blir mindre verdt og barna får et dårligere utgangspunkt for å møte verden.

I møte med en reformprosess uten sidestykke i utdanningens historie, opplever studentene kutt i undervisningstid, kutt i fordypningstilbud, kutt i praksisoppfølging, veiledning og kvalitetssikring. I løpet av utdanningen skal alle barnehagelærerstudenter ha praktiske og estetiske fag, med alt det fører med seg av spesialrom, utstyr og materiale. Studentene skal også ha minst 100 dager veiledet praksis i barnehage. Utgiftene for dette dekkes av den enkelte utdanningsinstitusjon. Siden kravet om praksis er ufravikelig og den største utgiftsposten i utdanningen, må midler tas fra andre steder i utdanningen.

Kunnskapsministeren sa på Pedagogstudentene i Utdanningsforbundets landsmøte 2016 at finansieringskategori ikke er så rigid. Institusjonene står fritt til å flytte pengene rundt. Realiteten er en ganske annen. Små institusjoner uten andre linjer har ingen andre steder å hente midler fra. Store institusjoner må velge mellom kutt i tilbud eller kutt i stab. Er det kvalitetshevende at barnehagelærerutdanningen er et tapsprosjekt for institusjonene?

Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet ser på dagens situasjon som uholdbar. Hvordan kan vi hevde at barnehagen er en viktig del av utdanningsløpet når barnehagelærerutdanningen ikke er viktig nok til en kategoriheving?

Pedagogstudentene krever at barnehagelærerutdanningen heves til samme finansieringskategori som grunnskolelærerutdanningen.