Skikkethetsvurdering er et viktig virkemiddel for å sørge for at det utdannes egnede, dyktige og trygge profesjonsutøvere. Studenter i utdanningsløp som er omfattet av skikkethetsvurdering har til felles at de skal arbeide med mennesker i sårbare situasjoner. Forskriften sier at “Løpende skikkethetsvurdering av alle studenter skal foregå gjennom hele studiet og skal inngå i en helhetsvurdering av studentens faglige og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer” (Lovdata). Ifølge fjorårets statistikk om skikkethetssaker er det bare én student som ble utestengt fra et lærerstudie i 2015. Målet er en grundig og gjennomgående vurdering gjennom studieløpet. Spørsmålet blir da om vi som skal vurdere skikkethet vet hva dette innebærer. Er vi skikka til å vurdere skikkethet?

Skikkethetsvurdering som virkemiddel og verktøy må oppleves som en reell praksis for at det skal fungere i henhold til forskriften. En reell praksis innebærer at kunnskap om skikkethet er noe som er godt kjent blant studenter, lærerutdannere og praksissted. Kunnskap om hva skikkethet er og prosessen en tvilsmelding setter i gang, er grunnleggende viktig informasjon for alle parter. Dersom en student viser atferd som en mener bør vurderes i lys av personens egnethet som profesjonsutøver skal det meldes tvil. I dag er det for lite kunnskap i studentmassen om skikkethetsvurdering, både i henhold til forskriften og i praksis. Dette fører til at den ikke oppleves som reell og sikrer at profesjonsutøvere som går ut i arbeidslivet er egnet.

Ansvaret for skikkethetsvurdering ligger ikke på studentene alene. Dette skal foregå sammen med alle parter i utdanningen, det vil også si våre lærerutdannere på institusjonene og ute i praksisfeltet. Lærerutdannerne våre må også få mer kunnskap for å sørge for en grundig og gjennomgående skikkethetsvurdering. Utdanningsinstitusjonenes interesse av å utdanne og uteksaminere dyktige og trygge profesjonsutøvere, skal være en felles interesse og er et felles ansvar. Dette ansvaret må forvaltes av institusjonene på en måte som ivaretar studentene. Skikkethetsvurdering skal tas på alvor og heller ikke misbrukes. Faglige vurderinger, på utdanningsinstitusjonene og i praksis, er ikke det samme som skikkethetsvurdering.

Alle institusjoner med utdanninger som omfattes av skikkethetsvurdering har en institusjonsansvarlig. Deres ansvarsområder er informasjon, veiledning og behandling av og om tvilsmeldinger. Hver institusjon må sikre at disse arbeidsoppgavene ivaretas. Det er viktig å få frem at å melde tvil ikke er ensbetydende med å kaste ut noen fra studiet, men en bekymring for studentens vilje og/eller evne til å fungere i yrket. Videre vil en prosess med veiledning og støtte settes i gang før det eventuelt fører til behandling av en skikkethetsnemnd. Denne informasjonen og oppfølgingen er mangelfull og dette er problematisk med tanke på at man heller ikke har et system som fungerer. Mer kunnskap vil gjøre at alle parter i utdanningene vil ha evne til å bruke skikkethetsvurdering som et reelt verktøy og dermed et virkemiddel for å oppnå egnede profesjonsutøvere.

Pedagogstudentene krever at:
  • Informasjon om skikkethet og tvilsmelding må nå ut til studentene på en slik måte at studentene har kunnskap om løpende og særskilt vurdering fra starten av studieløpet.
  • Alle parter må få vite mer om hva en tvilsmelding innebærer for melder og den som blir meldt.
  • Skikkethetsvurderingen skal inneholde minst en utviklingssamtale i hvert studieår.
  • Lærerutdannerne og institusjonene skal ta et større ansvar for å melde tvil og/eller bistå studenter som melder tvil om medstudenter.
  • Praksisveiledere må ha kunnskap om forholdet mellom bestått/ikke bestått praksis og skikkethetsvurdering.

Kilder:

Lovdata, forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning. Hentet 18.05.2016 fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-30-859